Hva om havet er for dypt og skipets kjede ikke er lang nok?

Ankeret er en enhet som brukes av alle slags skip når de fortøyer. Nesten hvert skip er utstyrt med et anker. Når et skip ikke trenger å seile på sjøen eller er forankret i en havn, kastes ankeret på havbunnen. Gjennom friksjonen mellom ankeret og havbunnen kan det fikse skipet på havoverflaten. På denne måten er det ikke nødvendig å bekymre seg for at skipet blir blåst bort av bølgene. Men hva om vannet er for dypt og ankerkjeden til et krigsskip ikke er lang nok?

For eksempel, når et krigsskip trenger å forankre i Mariana -grøftområdet, er det definitivt ikke nok å stole utelukkende på et anker til å holde fartøyet på plass. Tross alt når den dypeste delen av Mariana -grøften over 10.000 meter, og for tiden er ingen krigsskip anker så lenge. Det er kjent at jo større tonnasje av et skip, desto større anker. På grunn av faktorer som materiale og størrelsen på fartøyet, er det imidlertid en viss grense for lengden på ankerkjeden.

Under normale omstendigheter bruker skip over 10.000 tonn omtrent 12 sjakler med standard ankerkjeder, som er omtrent 330 meter lange. Imidlertid, med tanke på at ankeret bare kan fange bakken når det vippes under faktisk drift, er den 330 meter store ankerkjeden mest brukbar i vanndyp på rundt 100 meter. Derfor, hvis dybden overstiger 100 meter, vil ankerets virkning bli svekket, og i dyphavet er ankeret ikke til nytte i det hele tatt.

Så på dette tidspunktet, hva skal et krigsskip gjøre hvis det vil forankre i det dype Stillehavet? For det første er det definitivt ikke et alternativ å øke ankerkjeden. På den ene siden er det ingen som vet hvor dypt havbunnen er. På den annen side, hvis ankerkjeden er for lang, er det ikke praktisk å bære. Ta den mest avanserte hangarskipet i Nimitz-klassen i USA som et eksempel. Ankerkjeden har nådd 1500 meter, som nesten er den lengste grensen for ankerkjeden og kan ikke økes ytterligere.

På dette tidspunktet spiller det dynamiske posisjoneringssystemet på hangarskipet inn. Under påvirkning av posisjoneringskontrollsystemet, kraftverket og skyvanordningen, når hangarskipet ønsker å legge til kai i dyphavet, kan det nøyaktig beregne påvirkningen av eksterne faktorer som vindhastighet, havets strømretning og hastighet. Deretter, gjennom beregning, blir denne informasjonen gitt til hangarskipets propell. Under handling av makt blir således påvirkning av vind- og bølgefaktorer forskjøvet, slik at hangarskipet kan oppnå en dynamisk balanse, det vil si en relativ "docking".